Boka starter slik: På syttifemårsdagen min gjorde jeg to ting. Jeg dro til min kones grav. Så vervet jeg meg til militæret.
I denne boka befinner vi oss et godt stykke inn i fremtiden. Jordkloden er preget av krig (USA har blant annet bombet i stykker store deler av Østen) og menneskene har søkt ut i verdensrommet. Vi har klart å lage kolonier på andre planeter, og disse har formet Den Koloniale Union.
Unionen og De Koloniale Forsvarsstyrkene verver folk fra jorda til militæret, fordi: det er kun et fåtall beboelige planeter ute i verdensrommet, det er fremmede raser inne i bildet, og det er krig.
De Koloniale Forsvarsstyrkene – KFS – ønsker ikke unge mennesker, bare eldre menn og kvinner som har tiår med kunnskap og ferdigheter. Så, når man blir 75 år kan man verve seg. Det er «allment kjent» at de gamle vil få en ny kropp, på et vis, når de verver seg. Etter endt tjeneste vil man få tildelt eiendom på en av koloniene. Man vender aldri tilbake til jorden, og med en gang man har reist av gårde, stanser all kontakt.
Så det er en god gulrot, det å verve seg, men menneskene på jorda vet egentlig ikke hva de kan vente seg, siden det altså ikke er noe kontakt med jorda etter man har reist.
Så, John Perry verver seg når han blir 75 år, han signerer kontrakter og blir transportert opp «bønnestengelen», som den kalles, forbindelsen mellom jordkloden og den nærmeste romstasjonen. På turen opp blir han kjent med en gjeng andre pensjonister fra ulike deler av USA. De danner en klikk, og kaller seg «De Gretne Gamlingene».
Ja, de får alle nye kropper, og kroppene overgår all fantasi. Det er en herlig passasje i boka, som beskriver hva som skjer når gjengen Gretne Gamlinger i nye, sexy kropper finner ut at de har to dager på seg til «fri lek» før de skal begynne trening. Og – viktig detalj – dere er ikke lenger fruktbare.
Dette er såkalt militær science fiction, det vil blant annet si at det er mange og lange beskrivelser av våpen og krigføring. Jeg synes slike ting er kjedelig. Jeg følte likevel ikke at jeg gikk glipp av noe ved å skumme forbi oppramsingene av våpenteknologien. Jeg regner med at kanskje menn synes dette er kult.
Når det er sagt, liker jeg veldig godt denne verdenen. Jeg synes forfatteren har gjort en god jobb med å tenke ut ulike utenomjordiske raser, for eksempel nevnes raser som er så fryktinngytende at de ville få HP Lovecraft til å løpe skrikende vekk - de er pasifister og spiser plankton. Andre raser er vakre som dådyr, man blir nærmest rørt av å se på dem - de aler opp mennesker som kyr.
Boka reiser også noen spørsmål om etikk:
Man gjør seg noen tanker om jobben som offiser i KFS, de har en tredelt oppgave: å beskytte koloniene som allerede eksisterer, å finne nye planeter som kan koloniseres, og å drive ut de innfødte om det er planeter som allerede er kolonisert, men som kan passe mennesker. Altså..!
Boka er bygget opp over tre akter. Den første før John begynner opptrening, akt to er i krig. Akt tre kommer med en voldsom twist som jeg overhodet ikke hadde forutsett, men som gjør at boka blir dypere enn kun en krigsbok.
Jeg skal ikke avsløre hva som skjer, men underveis i boken finner John Perry ut at det er en spesialtropp innenfor KFS som kalles Ghost Brigade.
Det er mange som signerer en intensjonsavtale om at man har tenkt å verve seg i militæret. Når man gjør dette, avgir man DNA-prøve, som brukes når man senere får ny kropp – som vi har hørt altfor mye om.. haha.
Det viser seg at KFS tar vare på DNA-et også til menneskene som ikke rekker å komme seg opp i verdensrommet, men som dør i mellomtiden. Disse blir til spesialsoldatene Ghost Brigade.
Forfatteren bruker konseptet Ghost Brigade som en mulighet for å utforske betydningen av og viktigheten av identitet, hva det er i oss som gjør oss til menneskelige. Mens John Perry og de gretne gamlingene har sin bakgrunn, visdom og erfaring med seg over i nye, forbedrede kropper, så har ikke Ghost Brigade noen fortid, de starter i det de kommer over i desto bedre kropper. Spørsmålet er da: Hvordan vil et slikt menneske fungere over tid, og utvikle seg til å bli?
Det var mange deler av boka hvor jeg reagerte med det perfekte utsagnet: Huh.
For å oppsummere: Denne boka vil få deg til å le, føle kameratskap og kjenne på din egen dødelighet.
Dette er en frittstående bok, men det er også første boka i en trilogi. Dessverre er kun den første boka blitt oversatt til norsk (forlaget Vendetta gjorde en fantastisk jobb med å oversette et lass med SF før de gikk konkurs), men om dere gjerne leser engelsk, så har vi også resten av bøkene på hylla.
Både Paramount og Netflix har kjøpt rettighetene til filmatisering i sin tid. Jeg håper det blir noe av!
Comentarios